Jeg vil hjem til landet mitt, til byen min. Jeg vil hjem til der naturen er vakker og sjøen ikke er langt unna. Jeg vil hjem til der de snakker samme språk som jeg, tenker samme språk som jeg. Jeg vil hjem til der de vet hvem jeg snakker om når jeg nevner yndlingsbandet mitt. Jeg vil hjem til der jeg ser bøkene til yndlingsforfatteren min i butikkene. Jeg vil hjem til der jeg kan kjenne havlufta, jeg vil hjem til skogene, jeg vil hjem til bergene.

Jeg savner fjell, jeg savner natur, jeg savner den fine byen min, jeg trenger å se skilte og aviser på det språket jeg tenker på. Å føle seg malplassert der man bor er den verste følelsen. Jeg har nesten glemt hvordan man skriver det språket jeg er vokst opp med, jeg bruker feil grammatikk når jeg snakker det. Det er fint på en rar måte, for jeg kjenner hvordan hjernen min innstiller seg på at det snart ikke er lenge igjen til jeg kan komme hjem. Samtidig gjør det vondt, for det er fortsatt tre år igjen, og det at jeg sakte glemmer dette språket gjør bare hjemlengslen verre.

Malplassert er det første ordet jeg tenker på når jeg skal beskrive megselv. Jeg husker en gang i en tysktime, jeg ble bedt om å telle til ti. Jeg gjorde det, men på feil språk. Det var ikke tysk som kom ut av munnen min, det var det språket jeg tenker på, det språket jeg skriver på når jeg selv får bestemme, det språket jeg snakker til bestevenninna mi. At jeg i hodet mitt har en helt annen nasjonalitet enn hva som står på papirene mine gjør meg malplassert, å være malplassert gir meg dårlig selvtillit, en følelse av å være feil på alle måter. Det har gitt meg paniklidelse og sosialangst. Angsten for å ikke bli acceptert, angsten for å bli stemplet som raring, angsten for å få merkelige blikke sendt i min retning styrer alt. Jeg kjemper meg gjennom dagene, jeg lever for de timene der jeg får sitte alene på rommet mitt og drømme meg bort, drømme meg hjem.

Jeg er sikker på, nei, jeg vet, at angsten blir bedre med en gang jeg kommer hjem. Den har rod i hjemlengslen, det er der den kom fra. Det er det som har skapt angsten. Nå har angsten utviklet seg, jeg har angst for å feile, jeg har angst for å ikke være perfekt. Jeg er kontrollfreak og perfeksjonist, jeg må gjøre alt så bra som mulig, men jeg kan ikke alltid det. Det er det verste.

Alt jeg trenger er å komme hjem. Alt jeg trenger er å se byen min, gå rundt i gatene, høre folk rundt meg snakke språket mitt. Alt jeg trenger er å kjenne meg hjemme. Ikke kjenne det som jeg er på en ferie jeg egentlig ikke gidder.

Alt jeg trenger er en enveis-billet til Sola Flyplass. Alt jeg trenger er å komme hjem til Stavanger. Alt jeg trenger er Norge.