Jeg tar megselv i det konstant. Jeg sitter og biter sammen kjevene. Det gir meg vondt i tennene, men jeg merker det ikke før det er forsent. Da er jeg sliten i kjevene og hodet og tennene.

Det var pustevansker som startet det hele, og det er fortsatt det første tegnet. Det kjennes som noe stort blir presset nedi halsen min, og jeg får ikke puste. Jeg kjemper for pusten, men holder på å kveles hele tiden. Jeg hyperventilerer ikke, det er bare når det er skikkelig ille, men pusten min er ujevn og forstyrret. Jeg blir kvalm og svimmel av luftmangel, men jeg kan ikke noe med det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. For jeg vet at dette ikke er fysisk, dette er ikke noe du går til legen med og får noen piller for. Dette er tanker som har tatt over, tanker jeg ikke trenger, tanker jeg ikke vet hvor kommer fra, tanker jeg ikke skjønner. Jeg vet ikke hva de er, jeg kan ikke forklare hva de er, jeg husker det ikke selv en gang. Jeg vet bare at de er der, og da reagerer kroppen min, og den gjør det hardt.

Munnen min blir som en ørken. Ikke hele munnen, bare allerbakerst, slik at det føles som om jeg må spy. Hendene mine rister og blir kalde, selvom de alltid er varme og rolige. Jeg finner ikke ro. Det er umulig for meg å sovne på dette stadiet, jeg klarer ikke ligge, sitte eller stå stille. Jeg klarer ikke konse, ikke på annet enn alt det slemme som er på gang oppi det lille tullete hodet mitt.

Da setter utryggheten inn. Selvsagt har den vært der fra starten, det er derfor dette i det hele tatt begynner, men nå kjenner jeg den. Nå kjenner jeg at jeg ikke kan være sikker, noen steder. Jeg er ikke trygg og sikker i senga mi, jeg er det ikke i stua vår, jeg er det ikke på kjøkkenet, jeg er det ingen steder. Alt er farlig og ukjent.

Det skjer alltid sent på kvelden, der det egentlig er natt. Jeg vet ikke hvorfor dette måtte ramme meg, det er slike ting du leser om og hører at andre sliter med. Jeg har ofte tenkt på hvordan det er, å slite med en sånn ting. Jeg har ikke ønsket å få kjenne det på egen kropp, ikke i det hele tatt. Men en dag kom det, uten at jeg hadde merket det var på vei, for det må jo ha vært underveis en stund. Og jeg kan ikke gjøre noe annet enn å lage avtaler med psykologen min og håpe at jeg ikke gjør noe skikkelig dumt i de stunder der jeg ikke tenker klart.

Det er angsten for angsten som er problemet mitt. Når jeg kjenner anfallet er på vei blir jeg redd, for jeg hater dem så intenst og det er det mest ubehagelige og skumle i hele verden. Det gjør det verre, jeg blir redd for angsten, jeg blir redd for anfallet, jeg blir redd for hva som kommer til å skje. Jeg forer angsten ved å være redd for den.

Men jeg kan ikke noe for det, for jeg er redd. Jeg redd for om dette skal påvirke framtiden min. Det påvirker allerede det sosialelivet mitt, så hva kan det ikke gjøre med framtiden? Du kan jo ikke unngå plasser med mange mennesker hele livet ditt, slettes ikke når du som jeg skal på landets største gymnas om ganske kort tid.

Au. Nå ødelegger jeg kjevene og tennene mine igjen.