En av mine drømmer er å skrive filmmanuser. Å se karakterene mine komme til live foran meg. I noen dager har jeg leket med en idé i mitt hode, som jeg måtte få ut nå, men morsomt nok klarte jeg ikke å skrive det sånn som jeg pleier; En liten tekst, en novelle. Det måtte bli et manus, og det er det jeg holder på med nå. Jeg synes jeg ville gi dere en liten smakebit på hva jeg driver med. Denne teksten er ikke ferdig, og er en monolog, fra en mann til den avdøde kjæresten hans. Den er oversatt fra engelsk, i og med at jeg ønsker å holde denne bloggen på norsk, men manuset er skrevet på engelsk. Manuset heter, så langt, Infinity.
“Min fineste Elizabeth.. Vel, her er vi. Hvor du alltid sa det skulle ende. Og hvor jeg alltid lovde det aldri skulle komme til. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg lenger. Uten deg i mitt liv vet jeg ikke.. Hvordan jeg skal fortsette. Om du var her og hadde en dårlig dag, hadde du gitt meg den sarkastiske latteren og sagt at det ville gå meg bedre uten deg. Om du var her og hadde en god dag.. Jeg vet ikke. Jeg husker nesten ikke de gode dagene dine lenger, det var bare dårlige dager for deg mot enden. Unnskyld Elizabeth, jeg lovde det skulle bli bedre. Jeg lovde deg lettere og lysere dager, jeg lovde deg lykke. Jeg lovde det skulle ta slutt, jeg lovde at jeg skulle få det til å ta slutt. Jeg lovde aldri å dra fra deg, at jeg ville bli hos deg for alltid, og alltid være der til å dra deg opp fra selv de dypeste hullene i hodet ditt. Unnskyld Liz, unnskyld jeg brøt de løftene. Jeg.. Jeg kunne ikke. Jeg trodde jeg kunne, men du var allerede så langt unna realitetene, livet, da jeg møtte deg. Jeg klarte ikke dra deg tilbake, og når jeg tenker over det er jeg ikke sikker på om du i det hele tatt ville komme tilbake. Jeg tror virkelig at du var for god til denne verdenen. For vakker, for ren.
Men, det er ett løfte jeg vil holde, alltid. Uansett om du noen gang trodde på meg når jeg sa det eller ei, var det sant fra første gang jeg sa det, og det vil alltid være sant; Jeg forlater deg aldri, Liz. Det vil alltid være deg og meg, deg og meg mot verden. Vi er uendelige, husker du det? Det vil vi alltid være, og jeg vil aldri glemme deg, det vakre smilet ditt, eller hvordan det gnistret i øynene dine når du lo. Jeg elsker deg, Elizabeth. Det vil jeg alltid gjøre. Det visste du, dypt nede, selvom du ikke ville tro det. Jeg elsker deg.”
Og jeg svever ut fra jentedoen, selvom jeg rører gulvet og går av megselv føles det som om jeg flyr, bare noen centimeter over linoleummen på skolen. Jeg er fri og vektløs. Jeg går ut midt på gangen, og står der. Det er gangen mellom hovedtrappen og kantina, den travleste midt på spisefriminuttet, det går folk forbi meg konstant. Jeg ser dem, jeg ser hver og en av dem. Noen går alene og ser triste ut, noen går bøyet over mobilen, andre kommer forbi med mat i hendene og venner omkring seg. De går rett forbi meg, merker ikke jeg er her, ser meg ikke, tenker ikke på meg. Jeg finnes ikke. Jeg er ingen. Jeg er borte, vekk, jeg er ikke til bry for noen, de trenger ikke bry seg om meg lenger.
Jeg setter meg ved veggen og ser på folkene som går forbi. Jeg har alltid likt å bare se på folk, lure på hva de tenker på, lurer på hvordan livene deres er, om de er glade, om de vet hva de vil, om de er leie av skole, om de liker denne skolen, om de liker vennene sine eller det de ser i speilet, om de noen gang merket at jeg var her, om de kjente navnet mitt. Det var nok ingen som gjorde det, men det betyr ikke noe, for jeg finnes ikke lenger. Jeg bare er her, jeg bare ser. Jeg observerer. Jeg er bare meg, jeg trenger ikke være redd. Jeg er rein og glad, jeg er ikke trøtt og trist lenger. Jeg har blitt vakker, jeg har blitt en engel, kanskje. Alle mine arr er borte, både dem på kroppen og dem på sjelen. Huden min er lys og fin, håret mitt er langt og mykt, og hjertet mitt kjennes ikke tungt og kaldt. Alt er varmt og komfortabelt. Alt er trygt. Og jeg kan være på kloss hold med fremmede på gangen, uten at de merker det. Studere øynene deres, de sier så mye om mennesket bak. Jeg går rett opp av ei jente, som smiler og ler, hun er den vakreste på skolen, og hun er omringet av vennene sine. Men jeg ser noe i øynene hennes, som jeg ikke så før. Jeg ser usikkerhet, og jeg ser nervøsitet. Jeg ser prestasjonsangst. Hun vet at hun må være pen og morsom for å beholde statusen sin, og det er et press. Jeg har ikke merket det før, men jeg ser det nå, for nå ser jeg alt. Jeg ser alle hemmeligheter og tanker, jeg vet hva alle tenker på, for jeg ser alt nå, blikket mitt er blitt renset.
Plutselig hører jeg et skrik fra jentedoen, og jeg ser at alle på gangen stopper og snur seg. Jeg er den eneste som løper mot doen, svever så fort jeg kan. Jenta står foran kroppen min, den tunge og slappe kroppen min, som jeg kuttet ut fra livet for bare noen minutter siden. Hun ser opp, og hun ser meg. Jeg vet at hun ser meg, og ansiktet hennes blir enda bleikere. Så forsvinner alt. Det er ingenting. Jeg er ingenting, verden er ingenting.
Tørk av deg blodet, tørk vekk tårene. Ta på deg en langermete genser, og la meg få se smilet ditt i speilet. Nå har du kontrollen igjen, nå kan du se verden i øynene igjen - for noen timer.
“Tror du vinden tar imot meg, om jeg slår opp paraplyen min og hopper ut?” spør jeg. Han ser på meg med de store, mørke øynene sine. Smiler. “Jeg vet ikke. Men om du bestemmer deg for å prøve er jeg rett bak deg.” Jeg ser opp på månen. Den er full i kveld. Like full og kvit som meg og min beste venn. Vi gjemmet det godt da. Fedrene våre har ikke merket det. Eller kanskje de har det, men ikke vil kommentere på det. Å tenke seg, sønnen til den russiske diplomaten og datteren til den engelske ambassadøren, rusle rundt til et flott bal, fullstendig drita, fordi ingen tenkte på å sette vodkaen og kaviaren lengre vekk.
Men vi bryr oss ikke, oss to. Det er likevel ingen av oss som orker. Det eneste jeg har hatt lyst til de sidste fem timene er å ta av meg denne latterlig store kjolen. Ha ned håret mitt, hoppe ut av de høye skoene og gå en tur i parken vår. Jeg forsøker å se for meg hvor vakker den må være i det kvite måneskinnet.
“Nå gidder jeg ikke ha på meg disse dumme klærne lenger.” sier han. Jeg ler. Han ser bra ut i den svarte galla-dressen sin. Den er skreddersydd og ny. Men jeg har lyst til å rufse håret hans. Moren hans har insistert på å kjemme det i en bizar Hitler-aktig sveis.
Jeg får frysninger. Det er ikke akkurat varmt, en slik sen april kveld. Ikke selvom vi er i Frankrike heller.
“Er du kald?” han ser bekymra på meg. Jeg nikker. “Skal vi gå inn?” spør han.
Jeg ser inn gjennom de store glasdørene. De sitter alle og er så fancy i de dyre klærne sine og store hatter og ulovlige sigarer. Aldri. Ikke om jeg setter beina mine der igjen. Han tar av seg jakken sin og henger den på mig. Han smiler mens hånda hans stryker kinnet mitt. Selvfølgelig skal det skje. Det er jo nøyaktig slik i de bøkene de ikke lar meg lese på skolen, men som jeg napper med hjem allikevel. En gutt og ei jente som har kjent hverandre hele livet blir forelska på en balkong under fullmånen. Men de kan ikke få hverandre, for familiene deres liker ikke hverandre.
Det siste er ikke sant. Vi kunne gjerne giftet oss, det hadde sett bra ut på CVen til fedrene våre. Det er noe annet..
De store dørene åpner seg, han hopper vekk fra meg og kysset blir brutt. “HVA skjer her?” spør Margarita sint. Hun er datteren til den spanske ambassadøren. Hun er et voldsomt temperemant, ansiktet hennes er rødt under det mørke håret. Jeg gliser av hvor mye hun ligner på en sint tyr. Hun ser tilsynelatende smilet mitt og sender meg et vondt blikk. Jeg skjønner hvorfor hun er så sint. Jeg hadde sikkert også blitt sint om jeg hadde tatt en engelsk aristokrat i å kysse på min forlovete.
Han sier noe til henne på spansk, som jeg ikke skjønner. Han snakker mange språk. Russisk, engelsk, tysk, spansk, fransk. Jeg snakker bare engelsk og fransk. Margarita svarer noe jeg ikke skjønner heller og går inn igjen.
Jeg snur meg og ser på månen igjen. Den er fortsatt full, men en sky har lagt seg foran den ene halvdelen så det ser ut som den er halv. Jeg kjenner et par sterke armer legge seg om taljen min. “Skal vi se om paraplyen funker?” hvisker han i øret mitt. Jeg lener meg litt forover og ser ned. Dette her er den øverste balkongen. Det er hvertfall 20 meter ned til hagestien, som er små, skarpe stein. Om vi skal gjøre det? Hope ut, og stole på at vinden tar imot oss? Tar os bort til en plass, der vi ikke har teite plikter? Bare ham og meg?
“Ja.” hvisker jeg tilbake. Han rekker ut etter den store svarte paraplyen. Vi klatrer opp og stiller oss nært sammen. Begge har et hardt grep i paraplyen. Han kysser meg igjen. Månen er full da vi hopper, han og meg. Det leende ansiktet hans er det siste jeg ser. Min vakre, kvite russer. Min beste venn.
Inspirert av Kaizers Orchestra-låten med samme navn
“Er det noe du vil ha?” spør sykepleieren. Ja, jeg vil ha livet mitt igjen. Jeg vil ikke ligge her, i en seng på et hospice. Jeg vil ut, jeg vil nyte at våren har kommet, jeg vil kjenne regnet mot huden min, jeg vil se sola igjen, jeg vil klemme familien min, jeg vil ta en øl med kompisene. Jeg vil leve. Jeg vil ikke høre en doktor si at dette mest sansynlig blir den siste natten i livet mitt, i det 54 år lange livet mitt.
Han kom inn på rommet mitt tidligere i dag og sa at dette, Morten, det blir nok dessverre den siste natten din, og den blir lang. Den blir veldig lang. Du får si ifra om det er noe du vil ha, noe du trenger, vi kan ikke gjøre noe for deg lenger, annet enn å sørge for at du kommer herifra på en skikkelig måte. Barna mine og kona mi har vært her og sagt farvel, vi har avtalt at ingen av de skal være her når jeg puster for siste gang. Det skal ingen se, jeg vil dø mens jeg sover. Det har jeg alltid syntes hørtes så fredelig ut - Du ligger og drømmer, og så puff, er du borte. Uten å merke noe. Høres ikke det fint ut? Høres ikke det ut som en skikkelig måte å fly herifra på? Det synes jeg. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle dø mens jeg sov, mens jeg lå og drømte noe fint, men jeg har aldri tenkt at det skulle være innen jeg rundet de 60 år.
Når du er mellom 40 og 60 år er det eneste tidspunktet du blir kallt ‘ung’ på når du dør. Etter i natt kommer alle til å si “Han var jo så ung” og “Han hadde mange gode år igjen”. Og jeg er ung, faen, jeg kunne hatt 20, kanskje 30, år igjen. Men slik skulle det ikke være, vår tids pest, kreft, fikk taket i meg. Det eneste de her på hospicet kan gjøre for meg er å pumpe meg full av smertestillende, noe jeg har takket nei til i dag, og sørge for at jeg har det rimelig bra i de siste dagene av livet mitt.
Og i natt skal jeg drømme, det har jeg bestemt. Drømme hardt, helt til jeg puster ut en siste gang. Drømme om alt det fine som har skjedd de siste 54 år, jeg vil minnes alt det gode en siste gang.
“Er det noe du vil ha, Morten?” spør sykepleieren. Jeg snur hodet mot henne og smiler;
“Brennevin.”
Vi kjørte i bilen min ut til det stedet du likte å se på månen, det var overraskende varmt for en norsk sommernatt og det var fullmåne og det var masse stjerner. Håret ditt skinte så vakkert i månens lys, og jeg kommer aldri til å glemme at øynene dine fikk samme farge som stjernene, når du så på meg og smilte med det store, hvite smilet ditt. Det var da jeg hadde den gamle cabrioleten som pappa hadde kjøpt til meg da jeg ble tjue og vi hørte på The Gaslight Anthem-albummet The ‘59 Sound, for det var favoritten din. Og vi kjørte mot vannet og fjellene mens Old White Lincoln spilte og du hadde på deg en singlet, slik at jeg kunne se den nye seiler-tatoveringen din på den venstre overarmen din, og jeg smilte hver gang Brian Fallon sang You and your high-top sneakers and your sailor tattoos og den nye tatoveringen din var så fin og ny og fargerik at jeg glemte de stygge, røde arrene du hadde på underarmene dine, og hvorfor du ikke kunne få tatoveringen der, slik som du egentlig ville. Du hadde nettopp farget håret lysebrunt da, fordi du var på vei inni en lysere periode, en lysere periode sammen med meg. Du hadde vært gjennom den svarteste delen av livet ditt, men nå var vi sammen, og jeg skulle hjelpe deg med å forbli i det lyset, jeg skulle hjelpe deg å se det positive i livet, jeg skulle klemme deg og trøste deg når du gråt og ville dø, og jeg skulle hviske fine ting i øret ditt når du snakket stygt om deg selv, det var meg som skulle gjøre det, og jeg visste det, og jeg var så uendelig lykkelig for at det var nettopp meg du stolte allermest på i hele verden. Jeg var lykkelig for at jeg endelig fikk se deg smile, for at du ikke gikk med svart sminke og svarte klær, at du nå kledde deg i farger, at du hadde motet til å kle deg i de klærne du likte, at du turte å vise fram arrene dine av og til. Du skulle bli stolt av historien din, du skulle vende det du hadde vært gjennom til noe positivt, du skulle bruke det som en styrke videre i livet ditt, og jeg skulle hjelpe deg med å gjøre det. Herregud, vi var så unge, men vi var ikke dumme.
Snart skulle du også gå i fine sommerkjoler, og du skulle le og synge og danse, og du skulle se meg i øynene og si du elsket meg, og vi skulle sette ringer på hverandres fingre, og vi skulle vise kjærligheten vår foran familiene våre som nå hadde blitt forenet. Og vi skulle kjøre 100 km/t til hospitalet en veldig tidlig september-morgen, for femogtjue timer senere å hilse vår lille datter, med brukket kragebein, velkommen til denne verden. Og årene skulle gå, og vi skulle være så lykkelige, og datteren vår skulle gå, snakke, spørre og smile og grine og hun skulle ha bursdag etter bursdag, og når hun spurte om arrene dine skulle du aldri holde det skjult for henne, du skulle forklare henne det, og selvom hun ikke skulle skjønne det før mange år etter, skulle du vite at det var det rette å gjøre, du mente at man aldri bør lyge for barn. Og vi skulle ha det så godt, og du skulle bli gladere dag for dag, og det skulle være som datteren vår ble mer og mer vakker for hver gang hun våknet, og hun skulle begynne på skolen og hun skulle være smartest i klassen sin.
Men snart skulle du begynne å spy i tide og utide, og du skulle ha magekramper som jeg aldri hadde sett før, og vi skulle tro du var gravid igjen, men testene sa noe annet. Og legen skulle bli bekymra for deg og få deg innlagt, og de skulle finne ut av at dette var alvorlig, alt for alvorlig. Og måneden skulle gå, det skulle gå nesten ett år, før den vonde klumpen i magen din, som inneholdt det legene kallte kreft, skulle få taket på deg, og jeg skulle dra hjem til datteren vår og jeg skulle forklare henne at nå kom aldri mamma hjem igjen, for nå skulle mamma sove forevig, og det var urettferdig og hun skulle komme til å savne deg, mindst like mye som jeg.
Hun spurte om hun kunne få se deg, og det lurte jeg litt på, for kan man la ei lite jente på bare sju år se den døde mammaen sin? Jeg nådde fram til at det kan man, når hun virkelig vil. Så vi dro opp på hospitalet, og du var så fin, så bleik men så vakker. Og hun kysset kinnet ditt og hvisket at hun elsket deg, mammaen sin, og hun var lei seg for at du skulle sove for alltid, men hun skulle love at hun skulle bli like sterk og tøff som deg, for det visste hun at du ønsket. Og så kikket hun på meg og sa at nå, pappa, nå kan vi gå, for nå skal mamma ha ro til å sove.
Håret hennes er langt og mykt, med ganske lite krøll, det skinner i sola. Det har en fin nuanse av rød, det er ikke naturlig, men det ser ikke falsk ut heller. Huden hennes er ikke perfekt eller plettfri, men den er myk og litegranne solbrent. Hun liker ikke å ha på seg sminke, hun liker bedre å være naturlig i ansiktet. Øynene hennes har samme form som mandler, og er en farge mellom grønn og blå, hun har lange brune øyenvipper og markerte bryn. Hun har en søt liten nese, men ikke for liten, som skyver litt opp mot himmelen. Leppene hennes er tjukke, myke og har en naturlig gammelrosa farge, kyssbare, kan man si. Rundt halsen har hun alltid et kjede, et sølvkjede med en blågrønn amulett, som lander rett mellom kragebeina. Hun har en stolt barm og runde hofter, sterke armer med varme hender for enden. Lange pianofingre med rene negler og ringer på. Beina hennes er også sterke, og lange. Baken er rund og kjøttfull. Hun har et hvitt smil som lyser opp rommet, og den høye latteren er kjennetegnet hennes, for hun elsker å le, og hun sliter med å se negativt på livet. Hun kler seg helst i t-skjorte, converse, jeans og en oversized skjorte, men liker også å gå på fest i finkjolen og høye heler. Hun hører på alternativ rock, indie og pønk, når hun snakker engelsk gjør hun det med britisk accent. Hun interesserer seg for politikk og hun elsker å gå på konserter, selv med artister hun ikke kjenner. Hun har få men nære venner og hun elsker naturen, men definerer seg som et storby-menneske. Hun liker å synge og spille teater, men vil ikke jobbe med det. Hun tror på at drømmer blir til virkelighet, hun synes nattehimmelen er det vakreste i verden, og hun ønsker hver gang klokka er 11:11. Hun gidder ikke bruke tiden sin på å rydde rommet, men hun liker når det er gjort. Hun er en nattugle som sitter oppe til klokka fire på natta og drikker te, og sover til klokka ett neste dag. Hun liker best fredag og lørdag, og hater mandag. Bok- og platesamlingen hennes er det hun er allermest stolt av, og iPoden er det kjæreste hun eier. Hun liker best høsten, for den kommer etter sommeren og hun liker ikke sommer, hun elsker palestinaskjerfet sitt, og hun liker potetgull, sjokolade, rødvin og cola, men også saus og poteter. Hun er allergisk ovenfor gress, parfume og mennesker som ikke bruker hjernen, hun elsker havet og lyden av det, regn er den beste slags været for henne, men hun liker ikke lukta. Hun kan snakke i flere timer om musikk og bands og ingenting, men hun kan også være stille i en halv dag. Hun har store ambisjoner og planer om å oppfylle dem, og hun tviler ikke et sekund på at hun kan gjøre det. Hun støtter alltid vennene sine og hjelper dem når de trenger det, men forventer ikke at de skal gjøre det samme. Hun liker ikke å glede seg til ting, fordi hun vet skuffelsen da blir dobbel så stor hvis det ikke skjer allikevel og gleden trippel så stor hvis det skjer. Hun vil ha mann og barn og villa, men det trenger ikke gå fort, for hun elsker å reise og drømmer om å få se hele verden, selv hvis hun må gjøre det alene, for hun er ei selvstendig jente som ikke lar seg stoppe.
Det er de tingene han elsker ved henne.
Håret hans er mørkt og fint, mykt som ei fjør. På morgenen er det rotete og rart, etter dusjen er det rett og går ham til kjevene, på kvelden er det i alle retninger. Han har store blå øyne som gir en skarp kontrast til det nesten svarte håret hans, de skinner med en glans som stjerner når han smiler og de blir mørke som et vondt hav når han er sint. Han er bred over neserygga og ansiktet hans er rundt. Han har myk og bleik babyhud, og smalle rosa lepper som han sleiker når han ikke vet hva han skal si. Han har brede skuldre og veltrente armer med store, langfingrete hender, som alltid er varme, myke og trygge for ei som trenger det. Han er tynn, men ikke usunn å se på, stemmen hans er dyp og full av varme, og smilet fyller hele det runde ansiktet, som alltid er skjeggfritt. Beina og baken er bare muskler, for du finner ikke ett gram fett på denne mannen. Han biter negler og har ikke tenkt seg å slutte, han liker øl, guttekvelder og amerikansk country eller metal. Han går i trange svarte jeans og hvit t-skjorte under en myk, rutete skjorte, men han liker også å være dressed to impressed, og da går det i dyr dress og svarte sko. Han er en hyggelig kar med en forkjærlighet for USAs østkyst og gitaren sin, og selvom han ikke ser ut slik er han romantiker, og rødmer når jenter snakker til ham eller bare ser litt for lenge hans vei. Han interesserer seg ikke for politikk til hverdag, men han vet hvor han står, og det er til venstre, og det er han stolt av. Han liker ikke å diskutere politikk så lenge, han vil heller snakke om musikk og film fra åtti-tallet og om rødvinen er god eller sur. Han sitter alltid med beina i kryss og han vet ikke hvorfor selv, bestekompisen har vært den samme fyren siden barnskolen, og han foretrekker krim over roman. Han er rastløs og det må alltid skje noe, ellers kjeder han seg og han vet ikke noe verre. Familie og venner er alt, for dem ville han gi opp livet sitt, han liker sarkasme og spydige kommentarer, men er faktisk et sympatisk menneske som skal passe seg for å ikke grine når han ser på nyhetene. Han er en livsnyter som elsker vin, kjøtt, reiser og høytider som jul og påske, selvom han er atheist og synes religion er teit. Han liker best våren, for da er det som alt begynner på ny, som man får nok en sjangs for å ha et bra år, og han besøker ofte foreldrene sine og forteller dem hvor glad han er i dem. Han er ikke flink til å lage mat, men han liker å gjøre det, han elsker å gi de han er glad i en positiv overraskelse og han er kreativ med hva det er, han er den du ringer til først når det skal være surprise-party. Han er bedre til å lytte enn å snakke, en gang har han gråt mens han så på skylinen i New York på natta, han elsker å gå på museum og se på kunst og når han har en hemmelighet går han rundt med et lurt smil og føler seg viktig, men du kan fortelle ham alt og være sikker på at han ikke sier det til noen, for han setter en ære i å være lojal. Han liker å være oppe halve natta og litt til fordi han synes stillheten er fin, han elsker søndager der man bare ligger i senga og ser på dårlig tv og ringer etter take-away, han drømmer om at noen en dag skal si ja til ham i kirken eller på rådhuset og om lyden av barneføtter som løper ned trappa, og fine stemmer som roper ‘Pappa, pappa!’ til ham.
Det er de tingene hun elsker ved ham.
De så hverandre første gang på en fest hos en felles venn, hun hadde bestemt seg for å ikke drikke, for hun gikk fremdeles på universitetet på den tiden. Han så henne med en gang hun kom inn, i den grønne kjolen sin, svarte sko og rødt på leppene, og han hadde aldri sett noe så vakkert. Han torte ikke gå bort til henne og presentere seg, så han hev innpå et par øl og et eller fem glass vin, og da han endelig hadde motet til å si noe til henne kunne ikke beina hans holde ham oppe, og hun syntes han var teit og dum for å drikke for mye. Noen uker senere var de invitert til middag hos samme felles venn, hun begynte å le da hun så ham igjen og de snakket hele kvelden, hele natten, hele morgenen etter og hadde det første kyss ett par minutter etter tolv en søndag med tåke og minusgrader. Han var fasinert av denne jenta som ikke forsøkte å gjøre seg til for ham, og hun var sjarmert av karen med den dype stemmen og de store øynene. Det var som hånda hennes passet perfekt inni hans, og når han sa navnet hennes kjente hun at hun fikk frysninger på ryggen og ble varm i kinnet. Hun liker å gå med skjortene hans og han liker lukta av håret hennes og at det kilder ham ved nesa når de sover med hverandre. Han liker å slenge hendene sine på ryggen hennes, klemme henne inn til seg og kysse henne på panna, og hun liker å ligge med hodet i fanget hans når de ser på film. De liker å kjenne hverandres lepper, stå fremst på konserter, sove lenge i samme seng og være oppe hele natten for å drikke rødvin, snakke om stjernene, ha sex og se på soloppgangen. Hun liker å snike seg inn i leiligheten deres når han tror han er alene, og sitter med gitaren sin og synger gamle Beatles eller Johnny Cash låter. De liker å besøke familiene til hverandre og være ute blandt venner, og de liker å gå hånd i hånd ned gata, for de er stolte av å ha hverandre. De liker å reise, enten det er ned på butikken eller til Tokyo, for de er eventyrlystne, og har begge tatt motorsykkel-lapp, og en dag skal de kjøre tvers over USA på motorsykkel. De ser hverandre i øynene og sier “Du och jag, Alfred” fordi de begge så på Emil Fra Lønneberg som barn, og så ler de, og avtaler at det er dem mot verden, og det vil det alltid være, for de ble skapt for hverandre. Og en vinter når de er ute og går i den dype snøen kaster han en snøball på henne, og det blir krig. Til slutt drar han henne inn til seg og hvisker i øret hennes om hun vil være hans for alltid, om det skal være dem hver dag resten av livet deres, og hun ser inn i de blå øynene hun ble forelska i første gang, og hun føler det som hun aldri skal slutte smile igjen, og på vei hjem i snøen snakker de om hvem som skal få være med, kjole, blomster, vinter eller vår, høst eller sommer, rådhus eller kirke, familie eller venner, eller kanskje begge deler, stort eller liten, ett eller flere barn. De er ikke enige om alt, men det er lenge siden de har avtalt at det er bra med ulikheter, for det kan også bli for kjedelig, og de liker ikke å kjede seg, for tenk på hvor mye man går glipp av da. Tenk om en av dem hadde bestemt seg for å være hjemme og kjede seg, istedenfor å dra på fest og middag hos en venn, da hadde det kanskje ikke vært de to som setter vielsesringer i sølv med navner på, på hverandres finger og hvisker deres evige kjærlighet i øret til den andre.
Ja. Ja, jeg tror det. Jeg vet ikke, men jeg tror det. Og det piner meg. Hver eneste dag kjenner jeg hvor vondt det gjør i det lite, forelskete hjertet mitt. Han hjertet mitt sukker etter ser aldri min vei, klart han ikke gjør det, han er som regel flere hundre kilometer unna. Jeg vet han ikke aner jeg eksisterer en gang men faen, jeg greier ikke slutte tenke på ham. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke hvordan jeg greide falle for en jeg ikke har snakket med, noen sinne. Jeg høres ut som om jeg er klar for psykiatrisk, og kanskje jeg er det, men det endrer ikke på at han har tatt hjertet mitt, og jeg er redd jeg ikke kan falle for noen annen, fordi jeg alltid kommer til å ha bildet av øynene hans, smilet hans, håret hans, hendene hans, ansiktet hans i hodet mitt. Det kommer alltid til å være der, for jeg har aldri sett noen så perfekt. Han er kanskje ingen gresk gud, men det er ikke det jeg synes er perfekt heller. Vet du hva jeg mener? Personlighet gjør vakker.
Jeg ser alle disse jentene som faller for en gutt, sukker etter en gutt, snakker med en gutt, kysser en gutt, blir sammen med en gutt, har en gutt som er glad i henne. Men meg? Neida. Aldri hatt det jeg. Det er mange som ikke har det, jeg vet, jeg er tross alt ikke helt alene. Jeg håper i hvertfall ikke det. Og jeg er ung og grønn og klein, men som en sanger jeg liker en gang sang; Strange what loneliness can do to you.
Ja, det er rart hva ensomhet kan gjøre med deg. Den kan få deg til å tro alt. Den kan få deg til å tro at du er stygg, feit, dum, you name it.
Har ikke du venner da? Joda, de beste i verden og, men det er ikke sånn ensomhet jeg snakker om. Jeg snakker om følelsen av at det er noen som er forelska i deg tilbake. Ikke at jeg vet hvordan det kjennes, i det hele tatt. Så vidt jeg vet er det aldri noen som har sukket etter meg. Og ensomheten får meg til å tro at det aldri blir noen som gjør det heller.
Hvorfor skulle det også være noen som fallt for meg da? Jeg er jo stygg, feit og dum, ikke sant? Det er jo det stemmen i hodet mitt forteller meg konstant. Kanskje det er derfor jeg ikke greier forelske meg i gutter på skolen, fordi jeg vet jeg aldri hadde hatt en sjangs. Fordi jeg vet de ikke ser på meg og tenker “Oi, hun var ei fin ei!”. Nei, det er ikke noen som gjør det, det er bare ikke det. Jeg er ikke en sånn jente. Jeg er for rar og høy og klein og asosial til at noen ville bry seg med å falle for meg.
